Oct
22
Tre ganger tidligere har jeg seilt langs Sør-Europas
atlanterhavskyst. Eller snarere forbi. Området har
hovedsakelig vært en distanse å tilbakelegge, på
vei mot de egentlige og interessante målene som har
vært definert til å begynne på andre siden av
Atlanteren. De 6–700 n milene mellom Nord-Spania og Gibraltar
har vært kategorisert som en variant av Syden som det har
vært lett å seile forbi.
Riktignok har de få stedene jeg av praktiske
årsaker likevel har vært innom, som La Coruna og
Porto, vært overraskende kule. Og forrige gang jeg var
på havseilas langs den iberiske kysten, på sent
1990-tall, hadde jeg hengt over kartene og sett på
øyene og fjordene og tenkt at dette faktisk måtte
være genialt seilerfarvann. Og jeg kjente på den
irriterende følelsen av å kanskje seile forbi en
spennende geografi, og sikkert fine folk, uten å kunne
utforske det selv.
Når vi nå så at vi kunne få til
4–5 måneders kontinuerlig familieseilas, og
skøyta vår «Christiania» lå lagelig
til i Irland, var den iberiske atlanterhavskysten et opplagt
valg.
VENTETID: Noe må man finne
på mens man venter på tidevannet.
Sameiet RS 10 «Christiania»
«Christiania» er i dag et familieprosjekt for tre
brødre med familier. En av fordelene med sameie er
muligheten for å lage stafett-etapper som gjør at
rekkevidden blir brukbar selv i vanlige ferieperioder. Dermed
seilte vi henne over Nordsjøen, gjennom Skottland i
Irland i 2011, på en familieseilas med ganske god tid.
En annen mulighet for å forlenge sommerrekkevidden er
å forlate båten i fremmed havn. Etter sommeren 2011 la
vi henne igjen i Sør-Irland. Når min kjernefamilie
deretter fant ut at vi kunne og burde dra på litt skikkelig
tur med start sommeren etter (perfekt alder på barna, mulig
med noen måneders fravær fra jobb), lå
skøyta godt plassert.
Geografien fra Sør-Europa-kartene kom frem i minnet
igjen. Dette var anledningen til få utforsket og dratt innom
øyene og havnene jeg tidligere hadde seilt forbi, og det var
anledningen til å bruke et lite halvår på å
seile en distanse som kan passeres på en uke ellers –
og se hvor langsomt og dermed hvor langt (eller kort)
sørover vi kunne seile. Vi ville seile på en
måte som gjorde det mulig for en liten familie med to voksne
og barn på 8 og 10 år å håndtere en 30
tonns gammel redningsskøyte, seile i et tempo som barn er
fornøyd med og ha tid, rom og muligheten til å
utforske hver eneste lille havn i Galicia.
Bretagne
Vi overtok «Christiania» i Brest, der det var
gigantfestival for tradisjonsbåter. Det var suverent
spektakulært, men det var kanskje mer av et voksenprosjekt
enn et barneprosjekt. Deretter fortsatte vi noen uker videre langs
Bretagne, frem til byen Vannes og øya Belle Ile.
I denne startfasen hadde vi besøk og mannskapshjelp fra
andre seilende barnefamilier. Over Biskaya var Helene Nyen, Truls
Antonsen og barna Edvard og Ada mannskap. Vi hadde kulingkryss i
starten, siden vindstille, og det siste døgnet hard, rask og
rullende medvind. Fire nokså slitne, men stolte barn kunne
dermed sette føttene i land i Spania etter å ha
krysset Biskaya-bukta på egen kjøl.
Det strålende mannskapet reiste hjem fra La Coruna. Frem
til dette tidspunktet hadde det føltes ut som en nokså
vanlig ferieseilas, slik vi hadde gjort mange ferier
før med flere seile-og barnevenner om bord.
Nå skulle vi over i en ny fase med bare kjernefamilien om
bord. Vi skulle ha tid i havn og besøke kanskje rare havner.
Det ville bli hverdag med skole og undervisning og vanlig
familieliv. Og de neste månedene skulle vi ikke seile mer enn
150 nm kystlinje, så vi måtte ha ekstremt god tid.
For mye – lurte vi på?
«Hvor lenge er det igjen»
Det er yngstedatter Anna som spør.
«Hvor er det vi skal da Anna?», svarer Gro.
«Til Finisterre», svarer 8-åringen.
«Hvor langt er det igjen dit da», spør
jeg.
«Hvor er vi på kartet», spør hun.
«Her», peker jeg.
Hun bruker passeren og tar ut et par mil og tråkler ruten
rundt kappet og inn i fjorden og fiskehavnen Finisterre.
«Det er 20 mil dit. Hvor fort seiler vi?».
«Fem knop».
«Blir det fire timer?», spør hun
triumferende.
20 mil i havbølger er også en distanse som kan
tære på barne-tålmodigheten. Men etter noen uker
har vi lært oss at alt går lettere dersom de selv har
satt kursene og regnet distansene og hjulpet til med å heise
anker og sette seilene.
En av grunnene til at vi ville dra på familieseilas
nå var barnas alder. De er store nok til at de kan få
med seg erfaringene videre, men små nok til at ikke
skolearbeidet blir så omfattende at det opptar en vesentlig
del av tiden og kreftene. Vi har også lært at
skolearbeidet går lettere når vi kan koble fagene til
livet og opplevelsene om bord.
I navigasjon er det mye matte. Dagbok og loggbok er god norsk.
Og engelsk er utrolig nyttig for å få seg kompiser fra
de andre båtene med barn om bord. Eldstedatter Embla syntes
å ha lært seg språket flytende etter de
første intense dagene med engelsktalende båtunger.
Historie er kysten full av, her seilte romerne og bygde det fyret,
der er den kristne verdenens tredje helligste kirke, her ankret
skipet til Columbus da det kom hjem etter oppdagelsen av
«India». Gym er det nok av hver dag.
Sløyd? Vel – vi seiler på en trebåt som
skal vedlikeholdes. Kunst og håndtverk? Det er mange knuter
som skal slås i en gaffelrigg. Innenlandstur til Santiago ga
muligheter til innsikter i den katolske kirkehistorien,
Orestes varme kilder ga kunnskap om jordplater og geologi.
Vi l lærer også at Galicia faktisk er et eventyr.
Særlig i fiskehavnene er stemningen god og galicierne kule.
Men tre dager i den nydelige fiskelandsbyen Finisterre, der
flåten av galiciske trefiskebåter suser ut og inn og
bort og frem og fisken ros i land med jolle og losses for
hånd, der pilgrimmene trasker forbi for å brenne
sokkene sine ved fyret og blekkspruten serveres i alle former, er
egentlig ikke nok. Og bare i denne «ria’en» er
det et større antall gode havner med potensiale. Så
mange at vi fort oppdager at vi stadig må seile forbi havner
og ankringsplasser som sikkert også hadde vært et
eventyr. Noen seilere blir i Galicia i årevis, og det er lett
å skjønne hvorfor.
Å håndtere en skøyte
Å få til seilingen med bare kjernefamilien om bord
blir en tilfredstillende hverdagsutfordring. Som gammel
redningsskøyte er «Christiania» et tungt,
tradisjonelt fartøy. Selv om skøyta er ytterst
funksjonell, og for eksempel gaffel-ketch-riggen med mange
små seil gjør det relativt lett å håndtere
duken, er det åpenbart at en del operasjoner krever mer enn
på en moderne seilbåt. Men det funker også
nå, selv om det krever en del av barna også, virker det
som de setter pris på at de faktisk trengs.
Det er ikke kosmetikk eller for å aktivisere dem at vi ber
Embla holde kursen mens vi andre heiser seil. Det er ikke for
å være snille at Anna får heise fokka. Ellers
ville den ikke ha kommet opp omtrent samtidig med storseilet. Alle
må bidra for at skuta skal gå, og den reelle
opplevelsen av å være til nytte, syntes det som om
barna vokste på.
«Christiania» hadde overvintret i Irland siden
året før, og den grønne øya hadde satt
sine konkrete spor om bord. Regnet hadde vært såpass
jevnt sildrende at det hadde begynt å vokse grønske
på dekk, og det hadde vi aldri opplevd før. Regn
og fuktighet hadde også sørget for at det ikke hadde
vært mulig å få gjort en meningsfull
vårpuss. Så vi hadde en del og ta igjen.
En normaldag i Galicia begynte med to-tre timers skolearbeid.
Deretter var det «båtskole» eller
båtpuss. Jentene fikk først ansvaret for å
pusse og olje hver sin dekkskasse. Det tok noen dager. Deretter
stod rekker, rundtholdt og master for tur. Heldigvis er de
klatreglade, og Embla gjorde strålende arbeid med også
å olje stormasten.
Så var det resten av dagen. Tur, bading,
svømming?
Etter noen uker på egenhånd møtte vi de
første andre båtene med jevnaldrende om bord. Svenske
«Meribelle» og tyske «Satu».
Vi slår følge. I tillegg til alle andre trivelige
faktorer, blir det ikke lenger noe tema at barna syns vi skulle
blitt der lengre.
Hvorfor skal vi dra? «Meribelle» skal dra. Opp med
ankeret!
På de mer beskyttede ankerplassene kan vi legge oss
longside, og barnas energi når nye nivåer. Det blir
barnebytter på overnatting, hele ungeskokken på
picnic på stranden på egenhånd. Sammen
snegler vi oss fort ned til neste «ria» og havnene
Muros, Cabo Cruz, Pobra de Caraminal og Combarro, og
øyene Ons og Cies.
Porto
Det er forbausende mange utbygde marinaer i Galicia. Men i
tillegg til at det koster skikkelige penger å bruke dem,
trives vi bedre på andre plasser. I Galicia var det stort
sett mulig å finne ankerplasser, og tidvis også
kaiplass i fiskehavnene. I Porto, dit vi kom etter en rolig
nattseilas fra Galicia, var vi derimot redd for at vi måtte
ta til takke med en marina.
Losboka var krystallklar på at det er eneste alternativet
i dag. Men siden jeg hadde ligget på kai i gamlebyen for 15
år siden, gikk vi opp elven og inn i området jeg
husket. Samme sted som sist er det en lang ledig plass, og de vi
snakker med på kaia, ønsker velkommen. Å ligge
fortøyd med gammel båt i en uke på gammel
steinkai midt i en svingende historisk by, føles riktig.
Siden seilte vi direkte rundt Portugals hakespiss, og helt frem
til våtmarkene i Faro i et strekk. Det er bedre å bruke
god tid på få steder enn lite på mange, tenkte vi
etter hvert. I Faro bestemte vi oss i tillegg for å
omprioritere, og vi droppet tanken på å seile innover i
Middelhavet. Ikke lenger enn til Gibralter, ellers ville det
gå altfor fort.
Dette ga muligheten til en skikkelig innlandstur –
på vann. Vi oppdaget at elven fra innlandsbyen Sevilla er
navigerbar. 50 n mil og en lang dags seilas inn (og ut), men det
var fryktelig verdt det. Her var det rester av maurisk sivilisasjon
og arkitektur, og i dag tyrefekting- og
flamencohovedstad. Barna lekte seg gjennom alle rommene i
slottet til Ferdinand og Isabella, kranglet med faren sin om
tyrefektning og etikk, og de lærte å bestille tapas
på spansk. Det var knallvarmt, men «Christiania»
lå godt fortøyd ved en jaktklubb med
svømmebasseng midt i byen.
Afrika
Beslutningen om å ikke seile innover i Middelhavet
muliggjorde en plan om å seile litt skikkelig til Afrika. Det
ville gi nye dimensjoner til historieundervisningen; viktige deler
av den spanske historien hadde sin opprinnelse i Afrika. Hvorfor
ikke se det med egne øyne?
Det er generelt mulig å seile til flere nordafrikanske
land, men det hadde vært en turbulent tid mange steder og
situasjonen var relativt uoversiktlig. Algerie har lenge vært
vanskelig å besøke. Libya likeså. Tunisia var
for langt unna. Marokko var dermed både nærmest og
enklest, og vi bestemte oss for å seile til Marokkos
atlanterhavsside. Seilerfamilien Arisholm/Devold med barna
Arthur og Georg mønstret på i Gibraltar.
Første stopp var Tanger. Det er en stor ferge- og
fiskehavn, men vi visste at det kunne være vanskelig å
få plass der i det hele tatt, ryktebørsen (riktignok
ikke særlig stor eller oppdatert, det er underlig få
båter i området som krysser Gibraltarstredet) i
Spania og Gibraltar fortalte at flere båter i de senere
årene er blitt avvist under begrunnelse at det ikke fantes
plass. Men vi seilte inn og la oss til å drive med alle barna
på dekk. «Christiania» fikk plass utenpå en
slepebåt, og vi kunne sett kursen mot den eldgamle medinaen i
den berømte frihavnen.
«When in Rome…»
Medinaene i de gamle byene er et nydelig mylder i smale
gater. Smeder, vevere, syere, snekkere og andre dyktige
håndverkere har verksted på gaten. I Fez drives
de berømte garveriene rent manuelt, og varetransporten
foregår med esler ettersom gatene er for trange for biler.
Moskeene og andre gamle bygninger har ofte de samme arkitektoniske
detaljene som vi var blitt kjent med i Spania.
I de tradisjonelle marokkanske byene dekker jentene til armer og
ben slik de lokale gjør, og de får komplementer for
sin respektfullhet.
Barna lærer om islam, om fattigdom, men også om hva
man faktisk kan klare seg med. De får bo i en riad i Fez og
ser lokale karer i Rabat putte en levende sau inn i bagasjerommet
som en del av forberedelsene til id.
Marokko er et fungerende og på en del måter ganske
moderne land. Strendene er minst like flotte som i Spania, men de
er urstrender i den forstand at de ikke er regulert og renset
for småstein og drivgods. Det prutes og smiles, og selv om
det byråkratiske regimet er omfattende, møtte vi aldri
myndighetespersoner som var vrange.
Marokko viser seg å være et udramatisk, deilig
møte med Afrika. Det er lenge siden sjørøverne
fra piratrepublikken Bouregreg gjorde området utrygt.
Tid er også presisjon, man er prisgitt havnekonstruksjoner
og naturkrefter. Med unntak av Tanger hadde de andre havnene vi
besøkte; Asilah, Media/Kenitra og Rabat, en felles
reell utfordring: Havnene ligger rett mot Atlanterhavet, og
det er grunne områder, en «bar» foran
innseilingene. Det er såpass grunt at det kan bryte
dersom det er lavvann, eller når dønningene er
større enn to meter. Størrelsen på
dønningene bestemmes ofte av vind og uvær langt av
gårde, så det holder ikke å ha oversikt på
det lokale været.
Alt dette betyr at timingen er avgjørende for å
få båten trygt i havn. Det ble fortalt flere historier
om båter som var blitt overrasket av brytende bølger,
som mistet styringen og var blitt knust mot land. Vi traff godt
alle stedene, ventet tidvis noen timer på høyvann, kom
inn dit vi ville og hadde ikke dramatiske episoder. Vi var
også nokså heldige, dagen etter at vi hadde ankommet
elven Bouregreg og hovedstaden Rabat, var det to langseilere som
ikke kunne seile inn i elvehavnen. På grunn av uvær
langt av gårde var dønningene blitt så
store at det brøt farlig og jevnt i innseilingen til
Boregreg.
Tilbake i Gibralter med fish chips og rare aper, kom tiden
for å avslutte familieseilasen. Til tross for ganske
små geografiske distanser langs kystene, hadde vi logget
rundt 2000 nm. Vi hadde seilt langsomt, men likevel forbi mangt og
fint. Vi hadde kortet inn distansen, men kunne likevel brukt mye
lengre tid på disse områdene. Det er det da også
noen som gjør; i Faro møtte vi seilere som hadde
vært i området i bortimot ti år…
Så egentlig var det kun en gammel lærdom vi
lærte om igjen: Jo lenger tid du er på et sted, desto
flere bra folk møter du og jo mer interessant blir det
å være der. Jo flere stier du har gått, desto
bedre blir du klar over alle de andre. Jo flere små havner du
stopper i, desto flere havner blir du anbefalt.
Også denne seilasen ble et kompromiss mellom alt vi gjerne
ville gjøre og en tilmålt tid. Men viktigst: om det
går fort eller langsomt: Å seile på egen
kjøl på fremmede kyster er et utrolig meningsfylt og
privilegert liv.
I midten av november reiste Gro og barna hjem. Nytt voksent
mannskap mønstret på. Før hele seilasen var
slutt gjenstod et siste legg: Afrika til Oslo med mål om
å rekke hjem til jul.
Comments
Leave a Reply
You must be logged in to post a comment.