• Resources

  • All Wikis

• News

  • CH (2,604)
  • CZ (99)
  • DE (557)
  • EN (4,235)
  • ES (65)
  • FR (106)
  • HU (7)
  • IL (687)
  • IT (1,810)
  • NO (101)
  • PL (289)
  • PT (9)
  • RU (5,118)
  • SE (6)
  • TR (20)
  • UA (2,615)

Se bildet større

Ukrainas Sosial-Nasjonale Parti skiftet i 2004 navn til Svoboda eller «Frihet» og symbolet ble endret fra varghaken, som ga assosiasjoner til nazisymbol, til en tegningen av en hånd med tre fingre i været. Her sees Svobodaflagg under en demonstrasjon i Kharkiv. FOTO: John Færseth

Se bildet større

Medlemmer av Azov-bataljonen utenfor Mariupol i Øst-Ukraina. På bataljonens nettsted opplyses det at de ikke bare kjemper for å frigjøre Øst-Ukraina, men mot «restene av det moderne samfunnet», representert av khachi (en rasistisk betegnelse for personer fra Kaukasus), kommunister, liberale, asiater og andre Untermenschen. FOTO: John Færseth

Søndagens valg i Ukraina fremstod som en bekreftelse på den provestlige linjen til president Petro Porosjenko. Ved siden av Porosjenkos parti (Blok Petro Porosjenko), var de store vinnerne statsminister Arsenij Jatsenjuks Folkefront og det nye Selvhjelpspartiet. Blant taperne finner vi tidligere president Viktor Janukovytsj’ Regionparti, som valgte å ikke delta, kommunistpartiet som for første gang ikke lyktes i å få plass i parlamentet, og de ultranasjonalistiske partiene Svoboda, Pravy Sektor og Det Radikale Partiet.

Valgresultatet er tilsynelatende beroligende for dem som har fryktet en fremgang for ytre høyrekrefter, og et argument for at de som har advart mot Maidanrevolusjonen som en triumf for fascisme og ultranasjonalisme har tatt kraftig feil.

Men hvem er egentlig disse grupperingene som har fått en god del spalteplass i norske medier siden oppstanden mot Janukovytsj begynte i vinter? Og hvor kommer de fra?

En liten historietime

Den ukrainske høyrenasjonalismen har stort sett opphav i Galicia, området rundt Lviv i Vest-Ukraina, i tiden rundt første verdenskrig. Den gang var Galicia en del av det østerriksk-ungarske keiserdømmet.

Mot slutten av krigen forsøkte både «russiske» og «østerrikske» ukrainere å opprette en ukrainsk nasjonalstat, bare for å se begge forsøkene knust av sovjetiske og polske styrker. Sovjetisk Ukraina fikk en hard skjebne i mellomkrigstiden, inkludert en menneskeskapt sultkatastrofe som kostet flere millioner liv. Ukrainerne i Galicia ble utsatt for hardhendte poloniseringsforsøk, som vakte stor misnøye blant mange. De fleste av disse forsøkte å endre systemet innenfra, men et mindretall ble desillusjonerte nok av de mislykkede forsøkene på å grunnlegge en ukrainsk republikk til å forkaste hele det demokratiske systemet. En av dem var Dmytro Dontsov (1883-1973).

Mot slutten av krigen forsøkte både «russiske» og «østerrikske» ukrainere å opprette en ukrainsk nasjonalstat, bare for å se begge forsøkene knust av sovjetiske og polske styrker.

Dontsovs politiske utvikling har ofte blitt sammenlignet med Benito Mussolinis: Han begynte som internasjonalist og sosialist, men forkastet på 1920-tallet læren om klassekamp til fordel for en analyse av historien som en kamp mellom nasjoner, spesielt kampen mellom det opplyste Europa og det despotiske Russland, som han anså som en trussel mot hele sivilisasjonen, der Ukraina spilte en sentral rolle som Europas bolverk mot Russland. For å bygge en ukrainsk stat nyttet det ikke med liberale ledere av den typen ukrainerne hadde hatt før krigen. I stedet etterlyste Dontsov «nye menn», med «brennende tro og hjerter av stein» som kunne mobilisere og lede massene og grunnlegge en stat som skulle omfatte både polsk og sovjetisk Ukraina, og som skulle være etnisk ren, uten polakker, russere eller jøder og som i hvert fall i en periode måtte styres av en sterk leder.

Dontsovs ideer fikk stor betydning for organisasjonen OUN (Organisasjonen av ukrainske nasjonalister) som ble grunnlagt i 1929, og som førte en væpnet kamp mot de polske myndighetene, med sabotasje mot jernbaner og telegraflinjer, bombeangrep mot offentlige kontorer og endog drap på polske politikere.

Innlemmet i Sovjetunionen

Den tyske og sovjetiske invasjonen i 1939 førte til at Galicia ble innlemmet i Sovjetunionen. Det sovjetiske sikkerhetspolitiet NKVD gikk straks i gang med å arrestere, deportere eller henrette alle som kunne mistenkes for illojalitet, noe som gjorde at svært mange vest-ukrainere mottok tyske soldater som befriere da de invaderte Sovjetunionen natten til 22. juni 1941. Tyskerne ble fulgt av hjelpetropper fra OUN, som forsøkte å proklamere en ukrainsk stat i Lviv. Den ble imidlertid raskt avviklet av okkupantene. Lederne ble fengslet, noe som senere har blitt brukt til å frikjenne dem fra alt ansvar for krigsforbrytelser begått av tilhengerne.

Mot slutten av krigen organiserte OUN seg som Den Ukrainske Motstandshæren, på ukrainsk UPA. UPA kjempet både mot tyskerne og mot Den Røde Arme, men fikk fra 1944 tysk våpenhjelp. Det tok nesten ti år før UPA ble endelig nedkjempet. Minnene om OUN og UPA levde videre både i Galicia og i den ukrainske diasporaen i Canada, USA og Vest-Europa der de fikk status som nasjonalhelter. Nattsider, inkludert antisemittismen hos flere av lederne og deltagelse i massakrer av jøder og polakker, ble utelatt. Mange forsvarte også OUN ved å vise til en omdiskutert ideologisk helomvending under krigen, der OUN erklærte seg som demokratisk og tilhenger av borgerrettigheter for alle.

Minnene om OUN og UPA levde videre både i Galicia og i den ukrainske diasporaen i Canada, USA og Vest-Europa der de fikk status som nasjonalhelter.

Ukrainske nasjonalister får ny heltestatus

Den ukrainske selvstendighetsbevegelsen mot slutten av 1980-tallet var stort sett demokratisk og for borgerretter for alle. Samtidig oppstod det grupper inspirert av Dontsovs integralnasjonalisme. Enkelte gikk til og med inn for et «nasjonalt diktatur» i stedet for demokrati. De fleste av disse hadde utgangspunkt i Vest-Ukraina, og i mange tilfeller direkte forbindelse til UPA-veteraner eller til diasporaen. Ingen av dem fikk imidlertid særlig stor suksess på 1990-tallet, noe som antagelig hang sammen med at de kampsakene som var interessante for folk flest – et selvstendig Ukraina og innføring av ukrainsk som offisielt språk – allerede var oppnådd. Dyrkelsen av OUN og UPA slo heller ikke særlig godt an i resten av Ukraina.

På 2000-tallet satte president Viktor Jusjtsjenko i gang et storstilt prosjekt for å finne frem til hendelser og personligheter som kunne fungere som samlende symboler i den ukrainske nasjonsbyggingen. OUN og UPA fikk heltestatus, fremstilt som ledd del avi en lang motstandstradisjon mot russisk overmakt, som endelig hadde blitt kronet med seier. OUN-lederen Stepan Bandera ble utnevnt til «helt av Ukraina». Denne minnepolitikken virket provoserende på mange øst-ukrainere, og ble til dels forsøkt snudd etter at den prorussiske Viktor Janukovytsj overtok som president i 2010. På det tidspunktet hadde imidlertid en generasjon ukrainere rukket å vokse opp med OUN som nasjonalhelter, noe som er en del av bakgrunnen for de ultra-nasjonalistiske kreftenes gjennombrudd på 2000-tallet.

Svoboda – fra varghake til protestparti

Partiet Svoboda ble grunnlagt i Lviv i 1991 under navnet Ukrainas Sosial-Nasjonale Parti. Blant grunnleggerne var Oleh Tyanhybok, som i dag er leder av partiet, og Andrij Parubij som i vinter ble kjent for rollen sin i selvforsvarsstyrkene på Maidan. Partiets første program trakk klare linjer til OUN-B og til tradisjonen fra Dontsov, der Russland ble erklært å være årsaken til alle Ukrainas problemer. Som symbol valgte man «varghaken», en omvendt «N» med en ekstra strek i midten. Dette symbol ble brukt av flere SS-enheter under andre verdenskrig og av en rekke moderne nynazistiske grupper, men ble her sagt å være satt sammen av bokstavene «N» og «I», initialene i «Nasjonens Idé».

Ukrainas Sosial-Nasjonale Parti var ingen politisk suksess, men vakte en viss oppsikt ved å holde seg med paramilitære vaktstyrker og ved uttalelser om Ukraina som den hvite rasens siste håp.

Ukrainas Sosial-Nasjonale Parti var ingen politisk suksess, men vakte en viss oppsikt ved å holde seg med paramilitære vaktstyrker og ved uttalelser om Ukraina som den hvite rasens siste håp. Mange av tilhengerne kom fra skinhead- og fotballsupportermiljøer. Fra omkring 2000 begynte partiet imidlertid å bygge nettverk med andre europeiske partier på ytre høyrefløy, spesielt Jean-Marie Le Pens parti Front National. Le Pen og Tyanhybok utviklet et nært samarbeid, og det har blitt hevdet at det var etter råd fra Le Pen at partiet i 2004 skiftet navn til Svoboda eller «Frihet». Parallelt med dette begynte partiet også legge seg på en mer moderat linje enn tidligere. Den paramilitære vaktstyrken ble oppløst, og varghaken erstatte med en tegning av en hånd med tre fingre i været.

Vil registrere innbyggere etter etnisitet

Til tross for dette lyktes ikke partiet å komme inn i parlamentet før i 2012, selv om det fikk en viss suksess ved lokalvalg i Galicia. Tyanhybok klarte å bli innvalgt som uavhengig kandidat tilknyttet Viktor Jusjtsjenkos koalisjon i 2002, bare for å bli sparket ut av koalisjonen to år senere for antisemittiske uttalelser. Svobodas store gjennombrudd fant sted ved valget i 2012, da partiet fikk ti prosent av stemmene og 37 seter i parlamentet. Dette skyldtes antagelig mest av alt at partiet fremstod som den mest kompromissløse motstanderen av president Viktor Janukovytsjs stadig mer pro-russiske linje.

Politisk har Svoboda de senere årene markert seg som en sterk motstander av alle former for russisk «kolonisering», inkludert bruk av russisk språk i parlamentet. Flere representanter har vakt oppsikt ved å fysisk angripe politikere som har snakket russisk fra talerstolen. Partiet er også tilhengere av et endelig oppgjør med tidligere kommunister i politikk og administrasjon. I tillegg ønsker partiet å registrere innbyggerne etter etnisitet. Partiet vil også stoppe befolkningsnedgangen gjennom forbud mot abort og mot adopsjon av ukrainske barn til utlandet, og gjennom tiltak for å stimulere flere fødsler i form av gratis lån og boliger til barnerike familier. Barn født i Ukraina av utenlandske borgere skal ikke gis statsborgerskap uten å ha bestått en prøve i ukrainsk språk, historie og kultur. Mens partiet forsøker å fremstå som et moderat nasjonalistisk parti, forekommer det fortsatt skandaler som da en av Tyanhyboks ideologiske rådgivere i 2011 omtalte Janukovitsj’ regionparti som «asiatiske hunder». Representanter for partiet har også kommet med antisemittiske og antipolske uttalelser.

Barn født i Ukraina av utenlandske borgere skal ikke gis statsborgerskap uten å ha bestått en prøve i ukrainsk språk, historie og kultur.

Mysteriet Pravi Sektor

De som besøkte Ukrainas hovedstad Kiev våren 2014 kunne vanskelig unngå å legge merke til de mange kamuflasjekledde mennene og kvinnene som patruljerte barrikadene og den provisoriske teltleiren på Maidanplassen. De fleste av disse var utstyrt med blågule jakkemerker som identifiserte dem som medlemmer av selvforsvarsgruppene. Enkelte var imidlertid utstyrt med et annet merke i rødt og svart. Disse tilhørte Pravi Sektor eller Høyresektor, en paraplyorganisasjon for en rekke små nasjonalistiske grupperinger som kom sammen i slutten av 2013 for å bekjempe Janukovytsj-regimet med makt. Disse gruppene varierte fra forholdsvis moderate nasjonalkonservative til høyreekstreme og endog nynazistiske grupper.

Organisasjonene som utgjør Pravi Sektor forenes av en sterk motstand mot etablerte politikere og partier. I motsetning til Svoboda og de fleste andre deltagerne i Maidan-opprøret er de sterkt kritiske til EU, som de betrakter som en trussel mot nasjonale verdier. I januar uttalte talsmannen Andriy Tarasenko til avisen The Guardian at organisasjonens mål var en «nasjonal revolusjon», et begrep lånt fra OUN, og å skape et «nasjonalt demokrati» i Ukraina uten den «totalitære liberalismen» som kjennetegner EU.

Mens Pravi Sektor liker å kultivere et paramilitært image med uniformer og marsjer, har nettverket stort sett forholdt seg rolige siden i vinter da de deltok i kampene mot politi og sikkerhetsstyrker. Samtidig har enkeltmedlemmer vært involvert i voldsepisoder.

Politisk spenner medlemmene som sagt fra forholdsvis liberale nasjonalister til nynazister og åpne beundrere av Anders Behring Breivik. Den tyske ekstremismeforskeren Andreas Umland, som i mange år har vært bosatt i Kiev, har forklart dette med at Pravi Sektor i stor grad fungerer som et slags «varemerke» eller «franchise» som kan brukes av alle mulige slags folk og grupperinger, og at mange har gått inn i nettverket fordi det på et tidspunkt fremstod som de som mest effektivt kjempet for landet, både mot Janukovytsj og mot den russiske invasjonen i øst.

Det Radikale Partiet og SNA

En tredje aktør som har vakt bekymring denne våren er Det Radikale Partiet, som ledes av den kontroversielle populisten Oleh Lyasjko. Lyasjko var tidligere kjent som en politisk klovn, men klarte i løpet av våren tilsynelatende å relansere seg som en kompromissløs nasjonalist som personlig deltok i operasjonene i øst. Han vakte særlig oppsikt ved å poste videoer der han personlig arresterte mistenkte separatister og forhørte «forsvarsministeren» i utbryterstaten Folkerepublikken Donetsk, som var naken bortsett fra undertøy og som bar tydelige merker etter mishandling. Til sammen bidro dette til å gi Lyasjko over åtte prosent av stemmene ved det ekstraordinære presidentvalget i mai.

«Forsvarsministeren» var tatt til fange av Azov-bataljonen, en av de mange frivillige bataljonene underlagt det ukrainske innenriksdepartementet som for tiden opererer i Donetsk og Luhansk-fylkene, og som i mange tilfeller er rekruttert direkte fra nasjonalistiske grupper. Azov-bataljonen, som har base nær Mariupol ved Svartehavet, består i stor grad av medlemmer av den høyreekstreme gruppen Sosial-Nasjonal Forsamling (SNA). På bataljonens nettsted opplyses det at de ikke bare kjemper for å frigjøre Øst-Ukraina, men mot «restene av det moderne samfunnet», representert av khachi (en rasistisk betegnelse for personer fra Kaukasus), kommunister, liberale, asiater og andre Untermenschen. Noen kilometer unna finner vi C14, en gruppe som har tatt navnet sitt fra nynazisten David Lanes beryktede 14 ord om å forsvare den hvite rasen. Flere av disse bataljonene har blitt kritisert av menneskerettsorganisasjoner for å mishandle fanger og sivilbefolkning. Enkelte, som ekstremismeforskeren Anton Shekovtsov, har også advart mot at bataljonene og den ukritiske mediedekningen av dem kan gjøre det mulig for dem å markedsføre seg som gode patrioter. Andre har kontret dette med å vise til at Ukraina manglet skikkelige militærstyrker da kampene i øst begynte, slik at det var nødvendig å ta imot den hjelpen man kunne få.

Til tross for at Lyasjko ikke har noen formell rolle hverken i SNA, Azov-bataljonen eller i operasjonene i øst har han aktivt forsøkt å knytte seg opp til bataljonen. Flere medlemmer skal også ha fått plass på partiets valgliste, noe som har fått enkelte til å frykte at SNA på den måten skulle få fotfeste i parlamentet.

Falsk alarm?

Både presidentvalget i mai og søndagens parlamentsvalg viser tilsynelatende at ytre høyres fremgang er over for denne gangen. Hverken Svoboda eller det Radikale Partiet klarte å få mer enn omkring seks prosent av stemmene, noe som er en kraftig nedgang i forhold til den store oppslutningen Svoboda har hatt tidligere. Mye av oppslutningen om partiet kan forklares med at partiet fremstod som den mest kompromissløse motstanderen av Janukovytsj, som nå er borte. Anton Shekovtsov har også pekt på at mens partiet tidligere kunne markedsføre seg som «patriotisk», gjelder det nå samtlige ukrainske partier, slik at Svoboda ikke lenger fremstår som et alternativ til de etablerte politikerne. Pravi Sektor, som siden i april har vært registrert som parti, ser ikke ut til å ha lyktes i å komme inn i parlamentet, selv om det er mulig at lederen Dmitro Jarosj vil bli innvalgt som enkeltrepresentant.

Samtidig som oppslutningen rundt ytre høyre går tilbake kan det også virke som om deler av miljøet har blitt mer moderat.

Samtidig som oppslutningen rundt ytre høyre går tilbake kan det også virke som om deler av miljøet har blitt mer moderat. Pravi Sektor har i tillegg til å rekruttere flere tilsynelatende liberale nasjonalister gjennomgått en endring fra paraplyorganisasjon til politisk parti, og fremstår i dag snarere som «nasjonalkonservativt» enn som høyreekstremt. I prosessen har partiet også kvittet seg med flere problematiske medlemsorganisasjoner som «Hvite Hammer» og C14. C14s leder Yevhen Karas ser på sin side ut til å ha tatt avstand fra deler av det antisemittiske og rasistiske budskapet han tidligere stod for, og mener i dag at jødene har vist seg som gode borgere av Ukraina. Det samme ser ut til å gjelde SNAs leder, Andrij Bielitskij, som omtaler seg selv som «en annen person» enn han var før krigen. I stedet for å virke radikaliserende slik enkelte har fryktet, kan det derfor virke som om krigen har virket modnende på mange av de mest radikale aktørene.

Comments